Ingar Kaldal: Skogen på utstilling

Den dyreste historiske utstillingen som noen gang er laget i Norge er i ferd med å ta form ved Norsk Skogbruksmuseum på Elverum. 20 millioner koster den. Men gir den god historieformidling? Del 1 av utstillingen ble åpnet i fjor, under navnet ”Skogen gjennom tidene”. Del 2 åpnes i april. La oss rette et kritisk blikk på hva slags historie utstillingen forteller så langt.
    Tematisk har skogbruksmuseet med dette prosjektet utvidet sitt område fra skogen og skogbruket til å omfatte også skogindustrien. Ingen bør tvile på at et viktig motiv for den omprofileringen har vært at skogindustrien står for en stor del av de 20 millionene. Siden industrien får enda større plass i del 2, blir det interessant å se hva utstillingen kommer til å fortelle (og ikke) om skogindustriens historiske roller. Når det spørsmålet foregripes her, er det fordi måten historien om skogen fortelles på i del 1, peker i bestemte retninger.
    ”Skogen gjennom tidene” er her redusert til å handle om trevirke, med hovedvekt på dets økonomiske betydning. Og utstillingen forteller mest om hvor treet er blitt utnyttet etter at det forlot skogen. Det har vært brukt til å lage hus, båter, fyrstikker, tjære, trekull, og som brensel i jernproduksjon, og i bergverkene til fyrsetting og byggematerialer i gruvegangene. Mennesker som har arbeidet og levd i skogen, er derimot fraværende – noe de ikke var i den utstillingen som nå er byttet ut, og som tusenvis har sett i de årene den har stått. Men ett interessant unntak bør nevnes:
    I en av utstillingens tekster fortelles det om en sagmester Didrik og hans tre sagarbeidere i 1585, at de i løpet av en uke satte til livs en tønne brød, 5 kg smør, 5 kg kukjøtt, 5 kg sild, 8 liter gryn og ei hel tønne øl. Hva er poenget med denne historien? Slik den presenteres her, er det vanskelig å dy seg for en kjettersk tolkning: Anekdoten høres ut som en vandrehistorie som velfødde kakser kan ha likt å fortelle om hvor enormt mye mat arbeidsfolk kunne sette i seg. Men hva historien er, får vi ikke vite. Når en vet at disse karene så å si er de eneste arbeidende menneskene en blir presentert for i utstillingen, taler det sitt ideologiske språk. Her handler det verken om skogen eller de menneskene som har gitt dens ressurser betydning og verdi ved sitt virke, men om hvor velstående vi er blitt av trevirket – som skogen (likevel) har gitt...?
    Selvsagt er det ikke uinteressant å følge trevirket til sine mange bruksområder. Problemet er at dette er blitt et altoverskyggende tema, mens skogen og skogslivet nesten er ute av bildet. Videre er det perspektivet trevirket presenteres i, ensidig penge- og markedsøkonomisk. Selv i det lille som fortelles om andre ressurser som folk har brukt fra skogene, slår dette igjennom. Hør hva som sies om multene, som det kunne vært fortalt så mye interessant om, som del av norsk hverdag, helg, fest og kultur? Jo, at det finnes opplysninger fra Nord-Norge på 1500-tallet om at det ble tjent penger på eksport av moltegrøt.
    Poenget er ikke at det som fortelles er usant. Men perspektivet er ensidig og snevert. Og det harmonerer dårlig med prosjektets formulerte målsetting, som er: ”Gjennom læring og opplevelse å skape kunnskap om skogen og vise samspillet mellom skogen og mennesket” (min utheving). I denne utstillingen framstilles dette ”samspillet” endimensjonalt: skogen har gitt menneskene trevirke og penger. Det er denne historiske utstillingens hovedbudskap.
    Hva annet kunne så utstillingen ha fortalt? Med tittelen ”Skogen gjennom tidene”, og med den siterte målsettingen, kunne en ha forventet seg mer om hvordan mennesker i ulike epoker har brukt skogen og skogens ressurser i et mangfold av ulike sammenhenger. Her kunne utstillingen ha fortalt mye tankevekkende om tidligere tiders både bruk og påvirkning av naturen - til skolebarn og andre som i liten grad har egne erfaringer med å leve i nær omgang med skogen. Da kunne de ha lært mye om hva skogen er blitt brukt til også ut over det som folk flest ennå i dag trolig vet nokså godt: trevirke til brensel, husbygging og papirfabrikasjon. Her kunne en ha fått fram hvordan folk til ulike tider har brukt skogen ikke bare som ressurs i snever forstand, men som en verden det var viktig å utnytte, mestre og forstå på flere plan, symbolsk og kulturelt såvel som materielt, økologisk og økonomisk. Skogen har vært et sted å arbeide, ferdes, flykte, hvile, drømme, jakte, sanke, dyrke og ikke minst å bo i.
    I en tid da forholdet mellom menneske og natur er brennaktuelt, kunne en her ha hentet kunnskap fra nyere forskning innen flere fag om folks liv i og med skogen. Og dette kunne en ha brukt til å sette flere viktige spørsmål i et nytt årtusen i historisk perspektiv. Selv om en hadde avgrenset emnet til det skogen har gitt av råvarer, kunne en ha fortalt mye mer om variasjoner i fortidige måter å utvinne dette materialet på. Men her kunne en også ha valgt å utvide horisonten ved å minne om at skogen ikke bare har vært natur i betydningen råstofflager, men også som tema for nasjonale identiteter. Hvem husker bildet fra tømmerfløtningen på de norske hundrelappene som var i bruk fra 1949 – hvordan kan vi tolke dem i dag?
    Nå handler ikke denne kritikken om at historiske utstillinger verken kan eller skal vise ”alt”. Poenget er mer å peke på at det i dag rett og slett er for snevert å gi publikum et perspektiv på ”skogen gjennom tidene” som er nesten som snytt ut av en (bedrifts)økonoms tenkemåter om hva skogens trær kan brukes til å produsere, og hvor mye den i så måte har bidratt til av økonomisk vekst og velstand. Når en ser hvilket innhold skogbruksmuseet har gitt denne utstillingen, er det fristende å omskrive Ibsens ”evig eies kun det tapte”, til ”evig viser museer kun det tapte”. Folkemuseene romaniserte lenge forgangen bondekultur. Er skogbruksmuseet nå i ferd med å lage et heroiserende monument over en industrialistisk måte å tenke natur og naturressurser på som forlengst er både foreldet og moden for historisk ettertanke av mer kritisk slag?
    Til slutt: utstillingen er flott utformet, i et design og en utforming som det tydelig er brukt en stor del av de 20 millionene på å gjøre tiltalende. En såpass dyr utstilling hadde fortjent å bli kostet på mye mer også av arbeid med å utarbeide gode ideer om et mer spennende og lærerikt historisk innhold. Da ville utstillingen i tillegg til den estetiske opplevelsen det er å se den, også ha gitt folk mer å tenke på om ”samspillet mellom skogen og menneskene”.