Ingar Kaldal:
Bygda og naturen i bykulturens hjerter

Nordmenn blir aldri urbane, og Norge har aldri hatt noen egentlig bykultur, sies det (med Bergen som fast unntak). Det er et gammelt syn blant samfunnsforskere, men i dag er det en utbredt talemåte også når folk ellers snakker om byliv. Og nå i 1990-årene er det blitt «riktig» å si at en liker byliv og storbyer, og ikke minst: å ironisere over nordmenns evige bygdepreg.

Når nordmenns manglende urbanitet skal utdypes, får en gjerne høre om hvor sterkt norske bymennesker har lengtet til skogen og fjellet og dyrket sine røtter til landsbygda. Det en da glemmer, er at det nettopp er urbane mennesker som ofte har drømt mest romantisk om «naturen» og «bygda», og at det er som byfolk de har gjort det. De har ikke gjort det som uforanderlige bygdemennesker, heller ikke som byfolk som aldri blir kvitt sin siste «rest» av bygdekultur. Byfolks kjærlighet til «natur» og «bygd» kan like gjerne tolkes som uttrykk for nettopp en norsk urbanitet, som for nordmenns evige preg av ruralitet. Hvordan vokste så denne kjærligheten fram?

Å bruke naturen rundt byene slik vi gjør i dag, ble ikke vanlig før på 1900-tallet. Men også før da var marka viktig for byfolk, blant annet fordi den ga beite til deres husdyr, som det ennå på 1800-tallet var mye av i mange byer. Og selv byfolk hadde alltid brukt utmarka til å hente seg brensel og trevirke fra. Først fra siste del av 1800-tallet begynte naturen omkring byene å bli mål for turer med et helt annet innhold. Turist-, tur- og skiforeninger ble dannet, med byens fremste menn i spissen. Gradvis spredte de til bredere sosiale lag den nye skikken med å bruke naturen til å «gå på tur» i. Med lovbestemt 8-timersdag og ferie fikk folk flest mer tid til egne sysler. Da søkte mange til naturen. Og de forandret den fra livbergings- til fritidsarena. Den nye «naturen» fikk først sitt innhold preget av byfolk. De skapte seg her en ny naturkultur, til erstatning for det som også for byfolk lenge hadde vært en bruk av naturen som beite og vedlager. Den nye naturdyrkinga blant byfolk sprang altså ut av endringer i bylivet og bykulturen, den vokste fram innenfra, og var ikke importert eller arvet fra bygdene.

Også skikken med å reise på landet om sommeren ble fra slutten av 1800-tallet utbredt til flere grupper byfolk. Først hadde dette vært noe de rikeste begynte med, ved at de flyttet til sine landsteder omkring de største byene. Så tok arbeidsfolk etter. Og hadde de ikke hytter eller slektninger å reise til, eller penger nok til å sende sine barn på landet selv, ble det nå startet feriekolonier som hjalp også «ubemidlede» barn til å få del i dette for byfolk mer og mer nødvendige godet.

Selvsagt er det på ett vis riktig å se dette som uttrykk for at mange vegret seg i det lengste mot å bli for mye bymennesker. Samtidig er det ingen tvil om at det var etter å ha flyttet til byen, og dermed på én måte å ha blitt byfolk, at det ble aktuelt å dyrke «heimbygda» på denne måten. På en måte gjorde de det for å dyrke sin ubrutte bygdeidentitet, men samtidig handlet det om å markere hva slags folk de ville være i byen: nemlig byfolk med bygderøtter, og det er ikke det samme som å være bygdefolk. Å «komme fra en bygd» hindrer ingen i å være bymenneske - trolig er det også nettopp bymennesker som har snakket mest om at de gjør det.

Sommeroppholdene på landet var en utpreget byfolks skikk: som byfolk reiste de, og som byfolk ble de møtt i de bygdene de dro til (det glemmer ikke den som selv vokste opp i ei bygd der det om sommeren «kom hjem» byunger). Når byfolk var på landet, ble de lenge møtt med en spesiell respekt, og ikke sjelden beundring. Som byfolk vendte de så etter endt sommeropphold tilbake til byen. Hadde de da med seg noe mer håndfast landlig tilbake, for eksempel i form av ord eller tonefall fra bygdemålet, ble de mobbet på skolen som «bønder». Byfolks kjærlighet til bygda og naturen var ikke kombinert med beundring i samme retning - den gikk heller omvendt vei. Følelsene for bygd og natur var for byfolk stadig fylt av tvisyn. Og samme hvilke sider av følelsene det handlet om, så var de først og fremst avlet i byen.

Hva var det så som fikk byfolk til å elske naturen og landet slik, hvis vi ikke skal se det som en rest av bygdekultur som byinnflyttere fra bygdene ennå ikke hadde kvittet seg med?

Et motiv var å oppsøke noe mer «naturlig» og «ekte» - lyst, rent, friskt og sunt - som kunne bøte på, for ikke å si forebygge, bylivets (unaturlige) skyggesider. Da handlet det ikke om å forlate bylivet, men å gjøre det lettere å leve, resten av året. «Bygda» og «naturen» var da ikke bare noe utenfor bylivet, noe en besøkte for så å forlate når en dro tilbake til byen. Det var heller konstruerte bilder skapt i byen, til å passe inn i byfolks fortellinger om hvordan de ønsket seg et bedre og mer moderne byliv. Disse bildene hadde ingen med seg fra landet, samme hvor mye motivene og fargene i dem var hentet der. Her handlet det om «bygd» og «natur» som nyskapte konstruksjoner i en bykultur som var på leting etter bedre byliv.

I denne sammenhengen er det interessant å tenke på at byfolks dyrking av natur og bygd økte på i samme periode som bygdefolk stadig ble karikert som fremmedelementer i byen - som «bønder i byen». De sto da ikke for bygdas og naturens renhet og friskhet, men for primitiv livsførsel og lukt av fjøs. I den sammenhengen ble «bønder» og bygdefolk heller assosiert med slikt som bymoralske krefter nå ville fjerne fra byen - i et moderniseringsstrev som samtidig altså søkte etter idealer nettopp i «naturen» og «bygda». Som byfolk kunne en dyrke sitt forhold til landet, men uten å ville bli lik dem som levde der. Bygde- og naturdyrkingen blant byfolk gjorde ikke slutt på fordommene om «bønder i byen». Like gjerne tvert i mot - og kanskje er noe av forklaringen på det at dette var en kjærlighet som var avlet i byen, og ikke medbragt fra landet.

Hadde en gammel skogsarbeider i dag, like før år 2000, kommet inn på en byrestaurant der økser, tømmersakser og andre skogsredskaper henger til pynt på veggene, ville han neppe ha kjent det igjen som sin egen kultur, eller som bygdekultur. Kanskje hadde han heller kommentert det som typisk «bysens» - og da selvsagt ikke redskapene i seg selv, men det å henge dem opp slik, til pynt, på veggene, på restaurant.

Som John Rennie Short skriver i boka «Imagined Country»: «The pastoral was a view of the countryside from the town», bildet av pastoral idyll var en måte å se landet på fra byen. Slik er det også med norske byfolks kjærlighet til «naturen» og «bygda», den er ikke en gang dårlig kopierte rester av importert eller medbragt bygdekultur. Selvsagt er den ikke upåvirket av om byfolk kommer fra landsbygda eller ikke. Men like fullt er det en romantikk som er avlet i byen, og preget av å være det, og dermed også annerledes i sitt innhold enn bygdekulturens forhold til «natur». Først ved å snu perspektivet slik, kan vi kanskje også begynne å forstå bedre noe av egenarten ved norsk urbanitet - i stedet for bare å ironisere over at den aldri blir skikkelig urban.